Greenpeace har gjennom GPS-sporing av fiskefartøyer fra danske Gilleleije avslørt et omfattende piratfiske i en del av kattegat som ble fredet gjennom en banebrytende svensk-dansk avtale for å redde restene av den sterkt truete torskebestanden i Kattegat.

Siden mars har Greenpeace ved hjelp av sporingsutstyr fulgt 6 fartøyer fra området. Fem av dem har gjennomført regelmessige trålturer inn i det stengte området, som er utpekt som Kattegat-torskens primære  gyteområde.Gilleleije-fiskerne har nå truet med våpen.

Les hele saken med bakgrunn, metode og dokumentasjon her:

Dansk TV sprakk saken nå i kveld. Vi får se om avsløringene får politiske konsekvenser. Det er viktig at dette området er stengt, og stengningen må respekteres. Hvordan kan Danmark inngå avtale med Sverige om stenge et område for fiske når de danske fiskerne blåser i hele avtalen – uten å bli tatt?

Vi har avslørt alvorlig miljøkriminalitet som mange visste om men ingen torde gjøre noe med. Ja, montering av sporingen var ulovlig. Ja, overvåkning er poltiets oppgave. Likevel ble det ikke gjort. Vi gjorde det, og mener ulovlig fiske er mer alvorlig enn å sette noen trackere på en fiskebåt som driver kriminelt. Dette er en av dagene jeg er veldig stolt over å være del av Greenpeace.

Stena Don skal bore på Grønland

Den skotske oljemyggen Cairns Energy, uten erfaring fra offshore aktiviteter, er nå i gang med sin omstridte leteboring utenfor Grønland.

De grønlandske selvstyremyndighetene ga tillatelse til boringene 16 juni, til tross for at både USA, Canada og Norge har signalisert forsiktighet med boring i slike sårbare områder hvertfall inntil man har kartlagt årsakene bak ulykken i Mexicogulfen.

Hva er det Cairns og Grønland vet som ikke resten av verden vet? Greenpeace krever stans i boreprogrammet.

Også Times Magazine og The Guardian stiller spørsmål ved den grønlandske vurderingsevne i oljeletingsspørsmålet, og ved oljemyggen Cairns avvising av alle sikkerhetsspørsmål ved å vise til at de har gjort sitt for sikkerheten. Og selv om 500 meters dyp ikke er så dypt som i Mexicogulfen, er det fortsatt svært dypt, og det er ikke bare havdypet som har skapt problemene for BP.

Saken er bare nok et trist bevis på at man ikke kan stole på oljeselskapenes løfter. Heldigvis fant de ikke olje, så Sularevet er beskyttet av sin egen flaks inntil videre.

Nationen har rett, politiske bortforklaringer av ulykken er nytteløse. Oljeindustrien har fått sitt Tsjernobyl. Midt i ulykken kan vi i Norge være glade for at det skjedde langt borte og før Lofoten ble åpnet av hovmod, og vi kan benytte anledningen til å verne, beskytte og redusere oljetempoet med stoltheten i behold – hvis vi tør. Dette bør gjelde både på dypt vann, i sårbare områder og i Arktis.

Forresten noen som har sett hvordan BP vil at verden skal tro det ser ut i Mexicogulfen? Legg merke til de blide menneskene, rene vannet og kontrollerte utstyrslogistikken. Greenpeace sine fotos viser et noe mer kjent bilde, til tross for at  mange områder er stengt og vi ennå ikke har kapasitet til full dokumentasjon av olje og kjemikalier i vannsøylen på store dyp.

Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet dreier seg heldigvis om mer enn olje. Vi må verne mot mer enn oljeboring.

Se også innlegget fra US Veteraner som krever kutt i oljeforbruket og en ny energirevolusjon som svar på BP-katastrofen. Hva gjør Stoltenberg?

Etterspørselen etter den eksklusive fisken har presset bestanden til det ytterste. Fisket etter makrellstørje er et av vår tids største rovfiske, og har redusert bestanden med mer enn 80 prosent.

Hvordan kan verden stoppe tapet av biologisk mangfold når vi ikke engang klarer å ta vare på en av de mest kjente og spennende artene som blåfinnet tunfisk?

Forbud mot internasjonal handel hadde vært et svært viktig tiltak, men ville heller ikke være nok til å redde bestanden alene. Fisket må stoppes og gyteplassene vernes. Greenpeace oppfordrer nå til ensidig norsk importforbud, og at også restaurantbransjen og delikatesseforretningene følger dagligvarehandelens eksempel om å fjerne all slik tunfisk fra menyen.

Skandalen i CITES sender ballen direkte tilbake til EU. Til tross for EU-kommisjonens støtte for CITES-listing og aksept for at bestanden er alvorlig truet, er flere av EU landene, særlig Frankrike, Italia og Spania, direkte ansvarlig for den kritiske situasjonen for makrellstørje på grunn av massivt overfiske.

Greenpeace mener EU i det minste må stanse sine egne fiskere fra å fiske etter makrellstørje i Middelhavet, og slutte å opptre så uansvarlig som de hittil har gjort i forvaltningsorganet ICCAT.

EU-landene har en viktig rolle i ICCAT (International Commission for the Conservation of Atlantic
Tunas) som en den organisasjon som er ansvarlige for forvaltningen av arten. Et panel nedsatt av ICCAT kom med konklusjonen at forvaltningen av makrellstørje er en ”internasjonal skandale”.

Fisket etter makrellstørje må stoppes, gyteplassene beskyttes og bestanden gjenoppbygges. Dette kan EU i stor grad gjennomføre på egen hånd. Det er ikke mange siste sjanser igjen nå, makrellstørjen er helt på randen til total kollaps. Alle tiltak må settes inn.

Stemmegivingen under CITES møtet er gjengitt under, men ettersom Island (!) krevde hemmelig avstemning i saken er ikke hvert lands stemmegiving offentlig.

EU sitt forslag 43 stemmer for, 72 mot og 14 unnlot å stemme.

Det mer radikale forslaget fra Monaco fikk 20 stemmer for, 68 mot og 30 blanke.

Påstanden er blant annet blant annet gjengitt i FHL sitt faktaark om fiskefor 2009, og i det ’beroligende’ brevet FHL sendte til ICA på vegne av hele oppdrettsbransjen i etterkant av dokumentarprogrammet ”det Rosa Guldet” vinteren 2009.

FHL og oppdrettsnæringen sine forsikringer om at alt fiskefor som brukes i norsk lakseoppdrett var bærekraftig og fra internasjonalt anerkjent regulerte fiskerier dempet sikkert kritikken mot bransjen etter dokumentaren. Problemet er bare at de ikke var sanne.

I kjølvannet av dokumentarprogrammet ”det grenseløse fisket” på svensk TV (del 7) om import av fiskeolje fanget med bekvemmelighetsflaggete fiskefartøyer utenfor kysten av det okkuperte Vest-Sahara er det nå blitt kjent at blant annet det statseide norske laksefôrselskapet Ewos (Cermaq) har kjøpt denne oljen og brukt den i produksjonen av laksefor. Etter spørsmål fra Greenpeace opplyste konkurrenten Skretting at de ikke bruker slik olje.

Til Dagbladet har Ewos nå opplyst at de IKKE har full sporbarhet på fiskeoljen de kjøper via norske leverandører Om man skal kunne garantere bærekraftig råvarer i fisklefôret, som FHL hevder over, er full sporbarhet til fartøy, kvote, havn og prosessanlegg et minstekrav. Til oss hevdet Ewos/Cermaq at de har sporbarhet, bare ikke på lavere nivå enn at de hadde olje fra Marokko. Tidligere har de nektet for bruk av Vest-Sahara-olje. Båt, flagg, havn, kvote og fiskeoljefabrikk er tydeligvis ukjent for selskapet, på samme måte som retningslinjene fra Utenriksdepartementet som fraråder handel med ressurser fra okkuperte Vest-Sahara på grunn av at dette kan bidra til å forlenge konflikten.

Mangelen på etterrettelighet i markedsføringen av laks bør få konsekvenser for både Ewos og bransjeorganisasjonen FHL.

Næringsminister Trond Giske og Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen, som hittil ikke har villet uttale seg om saken, kan kanskje svare på om:

- Er det akseptabelt at norske bedrifter importerer fiskeolje fra okkupert Vest-Sahara?

- Hvilke konsekvenser vil det få for statseide Ewos/Cermaq at de benytter fiskeolje fra okkupert Vest Sahara i sin fiskefôrproduksjon?

- Er det i orden at matfisk fra Afrika benyttes til fiskefôr og Omega-3 tilskudd i Norge, eller bør det tas skritt for å sikre at dette råstoffet primært brukes til mat?

- Kan fiskeolje fra okkuperte Vest Sahara, fisket med bekvemmelighetsflaggete fartøyer på en uregulert bestand etter dagens lovverk importeres til Norge og benyttes i norsk oppdrettsnæring? Vil denne saken føre til innstramminger?

- Benytter Fiskeriministerens oppdrettsselskap Sinkaberg-Hansen fôr basert på Vest-Sahara-olje, eller har selskapet andre krav?

Kartfestingen er et viktig skritt og på høy tid, selv om det er uforståelig at ikke også disse områdene, som er store, klart definerte og inneholder rike korallforekomster, ikke samtidig blir gitt samme vernestatus som Røstrevet, Sularevet og de andre store norske korallområdene. Relativt nyoppdgete områder, som Morvin-revet, er heller ennå ikke karfestet i Fiskeridirektoratets verktøy.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Greenpeace ønsker den tøffe tonen fra utviklingslandene og Afrika velkommen, og tror de tydelige kravene kan bidra til å minne deltakerne på at det haster å finne konkrete løsninger. Mange virker å tro at klimaforhandlingene kun er et prateshow.

Særlig er det et problem at USA fortsatt er fullstendig fraværende i både klimaforhandlingene, gjennom nasjonale målsettinger og manglende finansiering. Det er på høy tid at utviklingslandene benytter sin rett til å påpeke problemet. Mens Kongressen diskuterer hvilke subsidier de skal gi fossilindustrien, snakker Afrika om overlevelse. Obama kan ikke fortsette å gjemme seg bak Kongressen. Han både kan og må sette ambisiøse vitenskapelig baserte klimamål nå.

Barack Obama kommer til Oslo for å motta Nobels fredspris, men har ennå ikke annonsert om han vil delta på klimatoppmøtet i København som starter samme uke. Heller ikke EU har klart å samle seg om nødvendig finansiering eller store nok kutt.

Greenpeace og verdens klima krever at verdens ledere blir enige om en ny global klimaavtale i København i desember. Avtalen må være rettferdig, juridisk bindende og ambisiøs nok til at klimagassutslippene kan nå toppen allerede innen 2015 og skape millioner av grønne jobber.

• Rike land må redusere sine utslipp med minst 40 prosent innen 2020, og ta minst tre firedeler nasjonalt. Dette vil kreve energisparing, ny teknologi og nye grønne jobber.
• Rike land må overføre minst 110 milliarder Euro til de fattige årlig for å redusere CO2-utslipp, benytte ny teknologi, tilpasse seg klimaendringene og stanse tapet av regnskog
• Avskogingen må stanses innen 2020

Les Greenpeace analyse av Obamas klimapolitikk